Naturlig fødsel?

Jeg fikk lyst til å dele her på bloggen noe veldig spesielt som jeg opplevde da jeg fødte Aila for 6 måneder siden. Det handler om å se ting som ikke nødvendigvis er der, og det handler om noe som mange kaller overtro og oppspinn. Andre velger å kalle det for alternativt. Jeg har opplevd lignende ting før, og opplever det kanskje mer som noe naturlig selv om det er veldig spesielt.

Da jeg endelig var fødeklar og riene hadde herjet en stund dro mannen min og jeg til sykehuset. Dette var i 5-tiden mandags morgen den 26. november. Som førstegangsfødende ante jeg ikke hva som ventet meg, men jeg hadde sett for meg en naturlig fødsel uten hjelpemidler og kunstig inngripen. Jeg skulle finne urkvinnen i meg og føde naturlig!

Straks jeg trådte over dørterskelen til fødeavdelinga koblet de meg opp med all slags ledninger og registreringer. Jeg kunne knapt bevege meg. Da riene ble vondere og vondere hadde jeg en meter jeg kunne stå og gå på, og jeg måtte passe på for å ikke vikle meg alt for mye inn i ledningene. Ikke videre naturlig, nei. Etter 6 timer med hyppige rier uten noe særlig hvile imellom slagene, ba jordmoren meg pent om å vurdere epidural-bedøvelse. Det var lite fremgang å spore, fødselen kom ennå til å vare i mange timer, mente hun. Jeg som hadde bestemt meg for den naturlige fødselen, kapitulerte og takket ja.

Epiduralen virker og jeg får en etterlengtet pust i bakken



Da epiduralen begynte å virke, fikk jeg hvile en stund. Men epiduralen gjorde slik at riene avtok, og jeg måtte kobles opp med flere ledninger: intravenøs drypp med oxitocyn, noe som skulle fremkalle rier. De neste timene tilbragte jeg i senga med et hav av ledninger koblet til all slags deler av kroppen min, uten smerter av noe slag. Er dette en fødsel, funderte jeg over der jeg lå.

Sent på ettermiddagen begynte de å snakke om keisersnitt, både jordmødrene, legen og overlegen. NEI! ropte jeg inni meg. Det var ikke slik jeg skulle føde! Jeg som hadde vært så rolig under hele fødselen, gitt meg over til deres ekspertise, jeg begynte nå å gjøre meg klar til å protestere. Det skulle IKKE bli keisersnitt etter nesten et døgn med rier, smerter, slit og usikkerhet.

Plutselig var jeg alene i rommet, bare et lite sekund eller tre. Jordmødrene sto på gangen og rådslo, mannen var på toalettet, legen hadde gått for å tilkalle overlegen igjen. Det var da jeg så henne..... min bestemor Hilda. Hun sto nede ved fotenden i senga og smilte. Hjertet mitt fyltes av ro og styrke, øynene mine så plutselig uklart da de ble fylt av tårer. Hun sa ingenting, men jeg følte inni meg og visste i det sekundet at alt kom til å ordne seg. Jeg skulle føde naturlig, og det skulle skje nå snart. Om kort tid skulle jeg bli mamma, og min bestemor var her for å passe på oss; lille Aila og meg.

Like etterpå fyltes rommet igjen av mennesker. Jordmoren klemte hånda inn mellom bena mine, jeg var for nummen til å føle noe som helst. Hun konstaterte at det var full åpning og jeg var klar til å presse. Like under en time senere ble mitt lille mirakel lagt på brystet mitt. Inni meg takket jeg bestemor Hilda for støtten. Lykkelig, sliten, forundret.

I ettertid har jeg tenkt på det at jeg så bestemor Hilda der. Det kunne jo ha vært min fantasi som spilte meg et puss. Jeg velger å tro på det jeg så og følte, og mener at hun viste seg for meg. Bestemor Hilda døde for noen år siden. Jeg var også overrasket over at det var henne jeg så. Jeg hadde nemlig et veldig nært forhold til min andre bestemor, Erna. Det hadde vært mer naturlig at hun kom frem.

Hva var det som skjedde? Jeg har valgt å ikke gruble for mye på det, men bare ta imot og takke for den spesielle støtten og den unike opplevelsen. Jeg har også valgt å se på det jeg opplevde som noe naturlig, selv om mange nok ikke er enige med meg i den beskrivelsen.
....min naturlige fødsel :)