Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!

Onsdag 16. oktober skal jeg tilbake til jobben etter 1 års mamma-permisjon. Et helt år hjemme sammen med min vakre datter Aila. Tiden har stått stille, men på samme tid sprunget av gårde. Tenk at jeg skal tilbake på jobb om bare litt under to dager! Disse siste formiddagstimene hjemme med Aila tenker jeg å nyte til fulle! Eller kanskje jeg må gråte litt? Det er så vemodig å tenke på at jeg ikke skal være der hele tiden for henne. Tenke på at hvis hun trenger meg så er jeg ikke der. Hvis hun gråter og sier «mamma», så er jeg i stedet for på jobben og gjør noe totalt meningsløst. Kanskje jeg sitter på kontoret og kjeder meg mens min lille datter trenger meg?

Selvfølgelig skal pappa være hjemme og passe på henne. Mannen min er en flott pappa som stiller opp og er rolig og fin. Det er bare det at båndet mellom min datter og meg er så sterkt at det blir svært smertefullt å rive det opp. Selvfølgelig skal pappa trøste når Aila trenger det, han skal være der hele tiden, få oppleve latter og skøy, gråt og tissebleier, de varme hendene hennes rundt halsen, den fuktige munnen på kinnet.

Kanskje er jeg mer avhengig av min datter enn hun er av meg? Kanskje det blir godt for henne å slippe andre mennesker litt tettere inn på seg. Kanskje hun blir beriket av å ha pappaen sin der hele tiden. Jeg vet i alle fall at pappa blir å storkose seg hjemme sammen med vår vakre, livlige og eventyrlystne datter. Allikevel gruer jeg meg!

Jeg er nok egoistisk når jeg tenker at jeg ikke vil dra på jobb, men være hjemme sammen med Aila hele tiden. Det er mine behov jeg tenker på da. Mitt behov for å gi henne nærhet, omsorg og pupp. Mitt behov for å se henne smile, være der når hun smaker og utforsker ulike matsorter, kaster brødskiva på gulvet og spiser glupsk en hel banan på styrten. Mitt behov for å løfte henne opp i armene mine, danse rundt omkring på kjøkkengulvet til en teit sang på radioen, mens Aila legger hodet sitt inntil skulderen min, hviler ut etter en av sine løpeturer bortover gulvet med gåstolen. Mitt behov for bare å lukte på mitt lille mirakel, studere henne mens hun sover og kjenne hjertet mitt ese opp av lykke og stolthet, lik brøddeigen som har fått alt for mye gjær og veller utenfor brødbaljen.

 

Meningsløst er ordet jeg tenker på når jeg ser for meg en arbeidsdag på kontoret, en hel dag uten min datter. Hva skal jeg på kontoret å gjøre når de viktige tingene skjer hjemme? Hvorfor skal jeg skrive den rapporten når jeg heller kan kile min datter under armen med nesen min?

 

Mammapermisjonen går brutalt mot slutten!

"Heia mamma!"

 

"Ka? Får æ ikke lov til å bruke stolen som trilla, sir du?"